Brasiliansk juveltarantell

Utseende hvordan gjenkjenne en

hår og eksoskjelett

Denne lille tarantellen har et grønnaktig cephalothorax og en svart bakkropp med to rader med seks flekker: det bakerste paret er rødlige og de andre er gulaktige. Hele kroppen glitrer i iriserende grønt, blått, rødt og gull, noe som gjør den til en av de mest fargerike tarantellene i verden.12

Personlighet hvordan de er

Denne tarantellen er fredelig og sky. Den feller sjelden urtikerende hår og biter nesten aldri, og foretrekker å gjemme seg i felleluken sin. Den er ikke en edderkopp for håndtering, men den er rolig og lett å håndtere i innhegningen.43

Daglig aktivitet hvor travel en dag ser ut

Lav aktivitet. Den tilbringer mesteparten av tiden skjult i felleluken sin og venter på byttedyr. Den trenger ikke en stor innhegning, men høyde er viktigere enn bredde fordi den er trelevende.3

Pelsstell og pleie de praktiske delene

Minimalt stell. Innhegningen må holdes rømningssikker med alle åpninger mindre enn edderkoppens carapax. Fjern avfall og uspist byttedyr. Gi en vannskål og oppretthold fuktighet.2

Hjem hvor de trives best

En trelevende innhegning på omtrent 15 x 15 x 25 cm for en voksen, med et buet stykke bark som gir en smal sprekk for felleluken. Dagtemperatur 21, 26 °C, natt 19, 22 °C. Fuktighet 75, 85 % med lett fuktighet ved bunnen og god kryssventilasjon. Hold edderkoppen alene. Merk: denne arten er beskyttet i Brasil og kan kreve tillatelser for import eller hold i noen land.231

Matgrunnlag hva som går i skålen

Insektetende. Edderkoppunger spiser flygeudyktige bananfluer; unge taranteller tar knøttsirisser og små kakerlakknymfer; voksne spiser små sirisser eller dubia-kakerlakker hver 7., 14. dag. Byttedyr bør være tarmfylte for næring.13

Company hvem de liker rundt seg

Solittær. Må holdes alene for å unngå kannibalisme. Den er en sky edderkopp som ikke trenger eller ønsker selskap. Merk: denne arten er beskyttet i Brasil og kan kreve tillatelser for import eller hold i noen land.21

Historien hvor det hele startet

Først beskrevet av Carl Ludwig Koch i 1841 som Mygale seladonia fra prøver samlet i Brasil. Gjennom årene ble den flyttet mellom flere slekter, inkludert Avicularia og Iridopelma, inntil Rogèrio Bertani gjenopprettet den til Typhochlaena i 2012. Den ble populær i eksotisk dyrehandel på grunn av sine strålende farger og unike fellelukeatferd, selv om dens begrensede utbredelse og beskyttede status i Brasil reiser bevaringsbekymringer.15