Arabisk sandboa

Utseende hvordan gjenkjenne en

skjell

En liten, kraftig slange med et butt, kileformet hode og svært små øyne plassert på toppen av hodet, en tilpasning for å se mens resten av kroppen er begravd i sand. Kroppen er dekket med glatte skjell.1

Personlighet hvordan de er

Arabiske sandboaer er generelt rolige og langsomme, og biter sjelden. Når de føler seg truet, foretrekker de å rulle seg sammen til en ball i stedet for å slå til. De kan være nervøse i begynnelsen og kan grave seg bort fra deg, men med forsiktig, tålmodig håndtering blir de vant til menneskelig nærvær.43

Daglig aktivitet hvor travel en dag ser ut

Nattaktiv; tilbringer dagen begravd i sand og blir aktiv i skumringen. I fangenskap trenger den ikke stor plass for å bevege seg, men den trenger dypt, løst substrat for å grave i.13

Pelsstell og pleie de praktiske delene

Svært lite vedlikehold. Rengjør innhegningen ukentlig for avfall og uspist mat. Bytt substrat og desinfiser innhegningen hver 2. til 3. måned. Gi et fuktig gjemmested for å hjelpe til med skallskifte.5

Hjem hvor de trives best

Et 15 til 20 gallon langt terrarium for en voksen, med et sikkert, rømningssikkert lokk. Bruk et dypt lag med fine ospespon, knuste valnøttskall eller lekesand for graving. Bruk aldri furu- eller sederspon da de er giftige. Gi en termisk gradient: kjølig side 75-82 °F, varm side 85-92 °F. Oppretthold lav til moderat luftfuktighet (30-50 %). Inkluder en solid vannskål og gjemmesteder. UVA/UVB-belysning er valgfritt, men gunstig.45

Matgrunnlag hva som går i skålen

Kjøtteter. Fôr med frossen-tinte mus av passende størrelse (ikke bredere enn slangens bredeste del). Levende byttedyr anbefales ikke da det kan skade slangen. Fôr om natten, da de er nattaktive. Nyfødte kan trenge dufting med øgle for å akseptere mus.45

Company hvem de liker rundt seg

Solitær; ikke hold sammen med andre slanger. Den er ikke giftig og er lovlig å holde som kjæledyr de fleste steder, men sjekk alltid lokale regler. Den lille størrelsen og det fredelige temperamentet gjør den egnet for nybegynnere.4

Historien hvor det hele startet

Den arabiske sandboaen ble først vitenskapelig beskrevet på 1800-tallet og oppkalt etter Atmaram Sadashiv Jayakar, en indisk kirurg og naturforsker. I mange år ble den sjelden sett i fangenskap fordi få ble eksportert fra den arabiske halvøy, og de som ble eksportert nektet ofte å spise mus. Nylig har flere blitt tilgjengelige for hobbyister, og avl i fangenskap har avslørt at denne arten legger egg, i motsetning til de fleste andre sandboaer som føder levende unger. Denne unike egenskapen har fått noen eksperter til å foreslå at den kan tilhøre sin egen slekt.12