Japanese Quail

Utseende hvordan gjenkjenne en

Korte, tettsittende fjær

En rund, kompakt liten fugl med kort hale og korte bein, bygget for livet på bakken. Villtypen har en spraglete blanding av brunt og beige med en lys stripe over øyet, noe som gir utmerket kamuflasje i gresset. Voksne hanner har vanligvis et ensfarget rustbrunt bryst, mens hunner har et lysere bryst med mørke prikker, noe som gjør dem lette å skille fra hverandre i villfargen.12

Personlighet hvordan de er

Rolige, travle små bakkelevende fugler som tilbringer dagen med å lete etter mat, skrape og støvbade. De er naturlig litt skvetne og har en tendens til å skyte rett opp når de blir skremt, så skånsom, rolig håndtering og et stille miljø hjelper dem å slå seg til ro. Hannene annonserer seg med et kort, gjentatt gal, mens hunnene er roligere.812

Daglig aktivitet hvor travel en dag ser ut

Aktive matletere som liker å gå, løpe og skrape gjennom strø i stedet for å fly. Et gulv med sand, spon eller halm lar dem lete etter mat, og et sandbad brukes flere ganger om dagen. Pikkeobjekter og strødd mat holder dem opptatt.81

Pelsstell og pleie de praktiske delene

De holder fjærdrakten i orden ved å støvbade, så et tørt sandbad er det viktigste pleiebehovet. Sørg for et mykt eller fleksibelt tak slik at et plutselig hopp oppover ikke skader dem, og minst 30 cm takhøyde. Rent vann og friskt strø bør holdes ved like daglig.81

Hjem hvor de trives best

Et gulvbur eller voliere er bedre enn et lite trådbur. Kommersielle retningslinjer gir et minimum på omtrent 145 cm² gulv per fugl, men dyrevelferdsretningslinjer anbefaler mer plass med fast, strødd gulv, skjulesteder (planter, skjermer eller høy) og et sandbad. Innhegningshøyde på minst 30 cm med mykt tak. Egglegging støttes av omtrent 14-18 timer lys per dag. Unge kyllinger trenger varme på rundt 35 °C den første uken, som senkes gradvis hver uke.84

Matgrunnlag hva som går i skålen

I naturen spiser de gressfrø som hirse og panikkum, samt insekter, larver og små mark, med grus. I fangenskap brukes et høyproteinfôr for viltfugl eller vaktel: omtrent 25 % protein som startfôr og rundt 24 % for verpehøner. En voksen fugl spiser omtrent 14-18 g fôr per dag. Friskt vann må alltid være tilgjengelig.2147

Company hvem de liker rundt seg

Sosiale fugler som ikke bør holdes alene. Gode oppsett er grupper med bare hunner, et par hanner, eller blandede grupper med maks én hanne per fire hunner (én hanne per to eller tre hunner er vanlig for avl).84

Historien hvor det hele startet

Japansk vaktel ble først holdt i Japan for omtrent 800-900 år siden, og i lang tid ble de verdsatt for stemmene sine, og fugler ble meldt på i sangkonkurranser. Fra tidlig på 1900-tallet begynte japanske oppdrettere å selektere dem for egglegging, og en vaktelindustri blomstret rundt 1940. Mye av denne bestanden gikk tapt under andre verdenskrig, og de moderne tamme og laboratorielinjene ble gjenoppbygget fra de få fuglene som var igjen. Fra slutten av 1950-tallet ble arten et populært forsøksdyr på grunn av sin lille størrelse og svært raske generasjonstid, og den har siden blitt brukt i genetikk, embryologi og utviklingsstudier. I dag er den den mest utbredte tamme vaktelearten i verden, oppdrettet for egg og kjøtt, og i økende grad som bakgårdskjæledyr.1297

Anerkjent av de offisielle delene

IUCN Red List (wild population)

Den ville arten er oppført som nær truet.2

Taxonomy

Behandles som sin egen art, Coturnix japonica, adskilt fra den nært beslektede vanlige vakten (Coturnix coturnix); eldre litteratur kaller den noen ganger Coturnix coturnix japonica.1

Domestic colour varieties

Holdere og oppdrettere anerkjenner mange navngitte fargelinjer som Farao (villtype), Italiensk, Manchurisk gylden, Tibetansk, Rosetta, Engelsk hvit og Tuxedo; det er ingen enkelt internasjonal rase-standardorganisasjon for disse.7